Trenger vi en privat sektor også innen helse?

Publisert i Overlegen, februar 2023

Av: Anita Tunold, administrerende direktør i Aleris

Bedre tilgang på helsepersonell Men vil ikke private aktører nettopp svekke den offentlige helsetjenesten ved å tappe den for helsepersonell? På tross av at vi har verdens beste ­helsepersonelldekning i Norge, har deler av den offentlige helsetjenesten bemanningsutfordringer og trenger mer fagfolk. Det sier noe om hvor ­viktig helse er for oss som samfunn – og ikke minst noe om hvordan vi har innordnet oss i vårt langstrakte og spredt befolkede land.

Det store samfunnsproblemet er imidlertid ikke en massiv kompetanseflukt til privat sektor. I Aleris, som er Norges største private helseforetak med sykehus og medisinske sentre over hele landet, sysselsetter vi under 1 % av landets leger og under 0,5 % av sykepleierne. Selv om jeg anerkjenner at helsetjenesten har bemanningsutfordringer, kan jeg ikke se at det er de få som jobber hos oss det står på (selv om de er veldig dyktige og skikkelig bra folk).

Det er et langt større problem at helsepersonell forlater tjenestene: Ifølge Sykepleierforbundet har 17.000 sykepleiere sluttet i jobben og tatt seg annet arbeid. Det må vel være et større problem enn at 250 sykepleiere bidrar til god pasientbehandling i Aleris?

Likevel har Arbeiderpartiet og Rødt foreslått å forby helsepersonell å jobbe i den private delen av helsetjenesten for å bøte på bemanningsutfordringene i det offentlige. Vil et slikt yrkesforbud gjøre det mer attraktivt å bli i den ­offentlige helsetjenesten? Virker pisk bedre enn gulrot? Jeg tror ikke det. Da må vi heller lytte til dem som velger å slutte i den offentlige helsetjenesten og gjøre noe med årsakene til det: Det er mitt inntrykk at helsepersonell ønsker seg gode arbeidsplasser der de får bruke sin kompetanse og har tid til pasientene, samtidig som jobben kan kombineres med et privatliv. Vi må heller ha fokus på å skape gode arbeidsplasser der fagfolk blir sett og hørt, kan påvirke måten oppgavene løses på og har trygghet til å si det de mener og snakke ut om feil. Vi må skape arbeidsplasser som gjør at fagfolk blir og søker seg dit.

Bedre utdanningskapasitet og mer attraktive studieplasser

I dag er det færre søkere til sykepleie og helsefag enn det vi totalt sett trenger framover. Jeg tror ikke det blir mer attraktivt å velge helseutdanningene om det bestemmes politisk at du kun kan utøve faget ditt i offentlig sektor. Også helsepersonell tiltrekkes av ulike karrieremuligheter og blir best av å jobbe på ulike måter gjennom karrieren. Det rapporteres også om mangel på IT-eksperter om dagen: Tror vi det blir flere eller færre som velger å utdanne seg innen IT om det politisk bestemmes at alle IT-folk heretter kun skal jobbe i det offentlige?

Så møter jeg innimellom innvendingen at utdanningen til helsepersonell er finansiert av fellesskapet og at de derfor bør jobbe i det offentlige. Heldigvis har vi et godt og raust utdanningssystem i Norge som spanderer utdanning på de fleste av oss, men det er vel ingen som mener at ingeniører, rørleggere, musikere eller statsvitere av den grunn kun kan jobbe i offentlig sektor?

Jeg blir også ofte møtt med påstanden om at private ikke bidrar til utdanningen av helsepersonell, men det stemmer ikke. I Aleris har vi avtale med Helse Nord og Helse Midt-Norge om å bidra til LIS-utdanning innen barneanestesi, ortopedi, urologi og plastikkirurgi, og vi har også sykepleiere som har praksis hos oss som en del av den obligatoriske utdanningen. Dette er noe vi har jobbet i mange år for å få lov til å gjøre – og vi skulle gjerne gjort mye mer, om vi får muligheten. Jeg vet at mine kollegaer i det offentlige på enkelte fagområder sliter med å gi LIS-legene tilstrekkelig mengdetrening, og der vi har høy aktivitet kunne det vært hensikts­messig å bruke vår kapasitet i større grad enn i dag.

Økt pasientbehandling

Får vi totalt sett behandlet flere ­pasienter om vi eliminerer de private helsetjenesteleverandørene? Det er heller ingenting som tyder på det. ­Leger rapporterer at de behandler langt flere pasienter på jobb hos oss enn på samme tid i det offentlige. Det er selvfølgelig mange grunner til det, blant annet at de offentlige sykehusene har en rekke oppgaver som vi private ikke har, for eksempel akuttberedskap og forskning. Vi private vil heller aldri kunne «konkurrere» med det offentlige på de virkelig avanserte delene av ­tjenestene.

Når vi private blir beskyldt for å bare ta unna de «lette» oppgavene, så mener jeg at det i alle fall i Aleris’ tilfelle er en sannhet med modifikasjoner, men samtidig: Er det et poeng at vi alle skal være eksperter på det samme? Ulik­hetene mellom offentlig og privat ­sektor bør heller utnyttes bedre. I ei tid med rekordlange ventetider og stadig strammere offentlige budsjetter, bør vi bruke den offentlige helsetjenesten til det den er beste på – og den private delen til det vi er best på.

Ettersom vi kun har elektiv aktivitet, kan vi dyrke en strømlinjeformet ­logistikk som gir oss høy produktivitet – kapasitet til å behandle relativt sett mange pasienter til lavere kostnad enn i det offentlige. Derfor har også flere dagkirurgiske avdelinger fra offentlige sykehus vært på «studietur» til våre lokasjoner for å diskutere ulike løsninger. Det er vi stolte av – og glade for. Sam­tidig er det en forutsetning å levere kvalitet. De nasjonale kvalitetsregistrene vi rapporterer til viser at vi absolutt kan være stolte av den medisinske kvaliteten på tjenestene vi utfører.

Når vi vet at vi private leverer like gode og rimeligere tjenester på enkelte fagområder – og pasientbehovet er der og offentlige budsjetter stadig strammere – ja, da er det vel en god idé å bruke den kapasiteten vi representerer? En privat og en offentlig sektor også i helsetjenesten sikrer økt behandlingskapasitet, mulighet for mobilitet ­mellom ulike arbeidsplasser for helsepersonellet og større fleksibilitet, slik pandemien også viste oss.