Jeg har hele tiden vært aktiv og frisk, og har vært i jobb siden jeg var 16 år. Jeg har aldri hatt noen sykdommer knyttet opp til min fedme, men den har begrenset meg mye i hverdagen. Jeg valfgte imidlertid å ikke ha fokus på det, jeg valgte det rett og slett bort. Jeg fant stadig gode unnskyldninger for ikke å være med på aktiviteter som krevde litt av kroppen, og sofaen var min beste venn.
Min historie startet for mange år siden. Allerede i puberteten hadde jeg det de kalte "valpefett". Det var ikke til nevneverdig bekymring, men det forsvant liksom aldri. Jeg giftet meg ung og var tobarnsmor i en alder av 24. 10 nye kilo som bare ble der fulgte med hvert av barna. Etter en skilsmisse fikk jeg nye 15 kilo ekstra som nektet å slippe taket. Jeg hadde nå en BMI som lå mellom 35-38, og dette vedvarte i mange år.
Jeg giftet meg etter hvert på nytt, og vi fikk en “attpåklatt” for 5 år siden. Med han kom nye 10 kilo, og jeg hadde nå en BMI på 44 på det meste. Livet som småbarnsmor i en alder av 39 år og svært overvektig var ikke alltid lett, jeg begynte nå å kjenne på diverse plager. Vondt for å bøye meg, vondt for å følge med i den lille krabatens aktiviteter. Jeg søkte hjelp hos fastlege, han sendte henvisning til fedmeklinikken ved St.Olavs, og jeg ble satt på en venteliste. En venteliste ut av en annen verden. På dette tidspunktet hadde jeg tatt et skikkelig oppgjør med meg selv og mitt liv, jeg hadde begynt med å tørre å gå på vekta, tørre å notere ned hva jeg puttet i munnen i løpet av en dag, og ikke minst det jeg ikke puttet i munnen. Jeg så jo at jeg spiste usunt, sjeldent og mye. Jeg var hele tiden i full jobb, jeg er miljøterapeut ved en barnevernsinstitusjon, en arbeidshverdag som er krevende både fysisk og psykisk.
Etter noen måneder der jeg hadde gått inn for å forandre på kosthold og begynt med faste turer 3-4 gang i uken, kom jeg inn til St.Olavs. Jeg ble fort godkjent, måtte bare på diverse forkurs osv. Jeg ble satt i en gruppe på ca. 15 stk, der det eneste vi hadde felles var overvekten, og det i seg selv var jo ingen garanti for at vi skulle motivere hverandre til å legge om våre liv. Etter 3 dager sammen med denne gjengen var jeg plutselig blitt gruppas miljøterapeut, og jeg følte meg demotivert, jeg gruet meg nesten for neste møte. Jeg kontaktet da fastlegen min på nytt, jeg sa akkurat hva jeg tenkte om hele opplegget. Han sa rett ut at jeg kanskje burde vurdere det private. Jeg ba om råd og han anbefalte Aleris i Oslo.
Den vårdagen jeg gikk fra legen gikk jeg en lang tur. I løpet av den turen tok jeg det beste valget jeg noen gang har tatt for meg selv og min helse – jeg bestemte meg for å ta kontakt med Aleris. Som sagt så gjort, neste dag snakket jeg med en veldig hyggelig dame, og derfra gikk det slag i slag. Kort fortalt: 6 uker senere, 9.juni 2015, fikk jeg min gastric sleeve. Etter den dagen har livet egentlig smilt til meg, jeg har gått ned 127 % av min overvekt og er i dag normalvektig. Jeg gikk ganske fort ned i vekt, men nå skal det også sies at dette var jeg klar for, jeg hadde begynt omleggingen til mitt nye liv i god tid før operasjonen, i alle fall i hodet.
Jeg spiser små måltider 5-6 ganger om dagen, og jeg er i minimum 30 minutter sammenhengende aktivitet hver dag. Dette er noe jeg virkelig ønsket. Aleris ga meg verktøyet, nå må jeg gjøre jobben. Jeg opererte ikke bort overvekten, men fikk som sagt et meget verdifullt hjelpemiddel.
Jeg ser på meg selv som en normalvektig person, men jeg holder alltid fokus på at jeg har vært overvektig, og at det er noe jeg ikke ønsker å komme tilbake til. Jeg vet at om jeg ikke opprettholder denne nye livsstilen vil nok gamle synder etterhvert legge seg rundt sidebeinene igjen, og det skal jeg aldri la hende.
Jobben jeg gjorde før operasjonen, både mentalt og fysisk, har vært livsviktig for å oppnå et så godt resultat som jeg har gjort. Nå nyter jeg hver dag, og sender ofte en takknemlig tanke til den flotte gjengen som jobber ved Aleris, fantastisk flinke folk, jeg føler at de er der spesielt for meg.
Nå er det bare å holde fokus oppe og fortsette den gode jobben, resten av livet:-) Jeg har aldri angret, livet har gitt meg så mye mer enn før, familien og jeg er mye mer ute i naturen sammen, jeg får oppleve mye mer sammen med min 5-åring, og sist men ikke minst, nå løper jeg nesten like fort som de som prøver å stikke av fra meg på jobb:-) Og som min mann så fint sa det en dag: “Det er bra jeg har vært her hver dag fra operasjonen og til i dag, for om ikke hadde jeg sikkert ikke trodd det var deg, og det er ikke bare på grunn av hvordan du ser ut, men mest pga. alt du gjør. Du er med overalt, du er høyt og lavt og klager aldri over at du er sliten lenger. Og sist men ikke minst- du snorker ikke mer!
Hilsen Eli Aarem
Pasienten har samtykket til at hans/hennes erfaringer hos oss gjengis her. Teksten er godkjent av pasienten selv.