God beredskap krever mer samarbeid, ikke mindre
Vi har ikke råd til annet enn å ta i bruk alle gode krefter, private som offentlige, slik at vi får mest mulig ut av felleskapets ressurser.
Vi har ikke råd til annet enn å ta i bruk alle gode krefter, private som offentlige, slik at vi får mest mulig ut av felleskapets ressurser.
Publisert på dagensmedisin.no 29. mai 2026
Av: Anita Tunold, administrerende direktør i Aleris
Beredskap er høyaktualisert på grunn av krig i Europa og en utrygg geopolitisk virkelighet globalt. Klimaendringer krever økt beredskap mot flom, tørke og annet ekstremvær. I tillegg må vi være forberedt på hyppigere sykdomsutbrudd som kan forårsake pandemi. God beredskap handler altså om å stå rustet mot både store og små kriser. Det fordrer mer samarbeid, ikke mindre.
Totalberedskapskommisjonen understreker at et tettere og mer forpliktende offentlig-privat samarbeid er en helt avgjørende pilar i Norges nye beredskapsarkitektur. Også Regjeringens helseberedskapsmelding (Meld. St. 5 (2023–2024)) slår fast at et velfungerende offentlig-privat samarbeid er viktig for en robust nasjonal helseberedskap. Meldingen fremhever at næringslivet og private aktører spiller en nøkkelrolle i å trygge forsyningslinjer, sikre medisinsk utstyr og opprettholde tjenesteproduksjonen ved kriser. Likevel har vi fortsatt ingen plan for slikt samarbeid i helsetjenesten i dag.
Nylig ba helseminister Vestre og forsvarsminister Sandvik de regionale helseforetakene legge til grunn i beredskapsplanleggingen et behov for opp mot 7000 sengeplasser i en krise- og krigssituasjon. Oppdraget som ble gitt inkluderte også tiltak for å opprettholde prioritert sykehusdrift i krigssituasjoner. Vi i Aleris står klare til å bidra og vil komme med følgende oppfordringer og innspill i den videre planleggingen:
Å øve på samarbeid i fredstid er selve fundamentet for god beredskap. Det sikrer at de ulike aktørene forstår hverandres roller, systemer og muligheter før en krise inntreffer. I dag er det imidlertid det motsatte som skjer i helsetjenesten. De private aktørene brukes mindre enn før, samarbeidet er redusert på mange områder og de privates ansvar og mulighet til å bidra begrenses. Når neste krise kommer har vi ikke lagt grunnlaget som vi vet vi trenger – og vi vil, akkurat som da koronapandemien oppsto, bruke dyrebar tid og ressurser på å kartlegge hvem som kan gjøre hva, hvilket utstyr og hva slags kompetanse de ulike har å bidra med.
Da koronapandemien oppsto hadde samtlige regionale helseforetak rammeavtaler med private sykehus som Aleris. Det ble nyttig da de offentlige sykehusene måtte avlyse planlagt aktivitet til fordel for koronapasienter. Vi overtok en betydelig andel av behandlingene og operasjonene som andre pasienter trengte. Tilsvarende steppet vi private inn og etablerte testing og vaksinering for kommuner som selv ikke hadde tilstrekkelig kapasitet. Mye av dette ble famlende nybrottsarbeid – fordi det ikke var prøvd ut før pandemien var et faktum. Andre bidrag monnet ikke nok – fordi avtaleverket inngått i «fredstid» ikke hadde tatt høyde for det. Gikk avtalen ut på å operere hammertå, så var det ikke rom for å gjøre andre ortopediske operasjoner som det nok ble viktigere å utføre gitt situasjonene som oppsto, selv om vår kapasitet og kompetanse gjorde det mulig.
Avtalene som de regionale helseforetakene har rom til å inngå med private i dag er i all hovedsak kortvarige og omfatter små pasientvolum med helt konkrete enkeltdeler av et pasientforløp. Det er ikke rammeavtaler som går ut på å bidra der det til enhver tid er behov. Vi tror det hadde lagt et bedre grunnlag for samarbeid, både i freds- og krigstid – og dessuten hadde det gitt de offentlige sykehusene bedre rom til å rette vår kapasitet inn mot prioriterte oppgaver. Dermed hadde vi også løst oppgavene og behovene til både pasienter og helsetjenesten bedre.
Kanskje burde samarbeidsformene mellom offentlige og private sykehus også omfatte mer enn «bestillingsoperasjoner»? Under pandemien tenkte UNN utenfor boksen, og i en situasjon der de manglet operasjonsstuekapasitet, kom deres kirurger til våre sykehus og opererte sammen med våre operasjonsteam. Sammen løste vi oppgaven på nye måter.
Helsetjenesten står overfor store utfordringer, og med en aldrende befolkning, større helsetjenestebehov og strammere offentlige budsjetter, vil utfordringene ikke bli mindre med åra. Pandemien bidro til rekordlange behandlingskøer – som helseministerens «Ventetidsløfte» har brukt store ressurser og dugnadskapasitet for å redusere. Fortsatt står over 200.000 pasienter i kø, og ventetidene er svært lange for behandlinger vi private kan bidra med. På oppdrag fra Helse Midt-Norge skal vi i Aleris nå i to måneder gjøre kardiologiske utredninger og kontroller. Nitti prosent av pasientene som er sendt oss så langt skulle vært til kontroll for 3-4 år siden. Situasjonen er ikke unik.
Det er ikke ideelt å møte ei ny krise med et så stort etterslep av oppgaver. Vi har ikke råd til annet enn å ta i bruk alle gode krefter, private som offentlige, for å komme mer ajour – og for å finne nye måter å løse oppgavene på, slik at vi får mest mulig ut av felleskapets ressurser. Det vil også gjøre oss best rustet til å løse framtidas utfordringer og sikre den beredskapen vi trenger.