Slankeoperasjon trumfet uførhet: På tide å lære mer om overvekt

Overvekt er et økende helseproblem, og fordommer og uvitenhet råder. Noen får beskjed om å skjerpe seg, andre uføretrygdes på grunn av sin overvekt og sykdommene som følger med. I sommer fortalte VG historien om Anita, som takket nei til tilbudet om uføretrygd – og som slanket seg 70 kilo etter slankeoperasjon hos Aleris Overvektsklinikk. Ifølge VG er hun frisk og har fått to barn, utdannet seg til sykepleier og er i dag i full jobb.

Det er på tide å lære mer om overvekt

Vitenskapelig kan man dele overvektsproblematikk inn i to faser: den første fasen er når overvekt er under utvikling hos en person, og den andre når overvekten etter en stund er biologisk og hormonelt etablert i kroppen.

I den første fasen er overvekten biologisk mulig å behandle med livsstilsendringer, dvs. ved å endre kosthold og mosjonsvaner.

I den andre fasen av overvektssykdommen har kroppen hormonelt vent seg til sin overvekt – og vil jobbe hardt for å forsvare sin høye vekt ved et forsøk på vektnedgang.

Mekanismene er ekstremt effektive og inkluderer sulthormoner samt endret forbrenning i kroppen. Slanking har nå ikke lenger en varig effekt. 3-5 % klarer å holde sin “nedslankede” vekt i fem år, resten går opp i vekt igjen.

Ved hormonelt etablert fedme er overvektskirurgi eneste behandlingen som gir langvarig effekt: varig vektnedgang  og  regress av fedmens følgesykdommer.

Man må klare å holde to tanker i hodet samtidig: overvekt under utvikling er hormonelt og biologisk én sak, etablert overvekt er noe helt annet. Samfunnet og helsetjenesten mangler kunnskap om hvordan fasen med hormonelt etablert fedme fungerer: man fokuserer kun på livsstilsendringer, uavhengig av pasientens situasjon.

Våre pasienter med etablert fedme beskriver hvordan de får oppfordringer om å bare “spise litt mindre og røre mer på seg”. Tilnærmingen legger skylden over på pasienten, er behandlingsmessig virkningsløs og mangler vitenskapelig støtte. Denne pasientgruppen bør utredes for eventuell kirurgi – ikke bli pålagt nok en ineffektiv slankekur.

Oppfatningen av at sykelig overvekt ikke skulle være en alvorlig sykdom som må tas på alvor, at det kun er snakk om en usunn og dårlig livsstil, kan være svært risikofull: En mann med BMI 35 (normalvektig BMI er 18-25) har 100 % økt relativ risiko for å dø av sykdom og motsvarende kvinne mer enn 50 % økt risiko, sammenlignet med en normalvektig person. Ved BMI 40 blir tallene 300 % for menn og mer enn 200 % for kvinner.

Overvektige møtes ikke med den kunnskapen de fortjener. Etablert overvekt må sees som den hormonelt styrte biologiske sykdommen den er. Pasientene trenger tilpasset behandling: noen kan ha nytte av livsstilsendring, andre av kirurgi. Samtlige må møtes med respekt.

Hjörtur Gislason, Med.dr, gastrokirurg, medisinsk ansvarlig Aleris Overvektsklinikk, Oslo

Carl-Magnus Brodén, gastroenterolog, medisinsk ansvarlig, Aleris Obesitas, Skåne

Denne kronikken var på trykk i VG 05.10.17