Går ut over pasientene – og helsetjenesten totalt sett

Forslaget om å avvikle refusjon for laboratorieanalyser rekvirert av private behandlere vil føre til økt press på den offentlige delen av helsetjenesten og bidra til økte kostnader heller enn innsparing. For pasienter kan det føre til forsinket diagnostikk og behandling av alvorlig sykdom. Les vårt høringsinnspill på regjeringen.no.

Publisert på regjeringen.no 17.desember
Av: Anita Tunold, administrerende direktør i Aleris

Vi takker for muligheten til å gi innspill til forslaget om å avvikle refusjon for laboratorieanalyser rekvirert av helprivate behandlere som ikke har avtale med det offentlige. Aleris er Norges største private helseforetak med sykehus og medisinske sentre over hele landet. Vi behandler pasienter på oppdrag fra de offentlige sykehusene og er et privat alternativ – og vi er bekymret for at dette forslaget vil få utilsiktede negative konsekvenser for pasienter, ventetidene i en allerede presset offentlig helsetjeneste og ressursbruken i samfunnet vårt.

Konsekvenser for pasientene: Risiko for alvorlig sykdom og økt smitte

Regjeringen foreslår å avvikle refusjon for medisinsk indiserte laboratorieanalyser rekvierert av private behandlere, prøver som tas i henhold til norske faglige retningslinjer og som er vurdert som nødvendige for diagnostikk og behandling av pasienten. Det er prøver som kan avdekke og hindre utvikling av alvorlig sykdom som for eksempel kreft. Det dreier seg også om prøver som kan påvise, og dermed bidra til å redusere smitte i befolkningen, kjønnssykdommer og allmennfarlige smittsomme sykdommer.

På Aleris vil det for eksempel kunne være:

• Livmorhalsprøve (celleprøve) hos kvinner ved mistanke om kreft eller forstadier til kreft
• PSA-test hos menn ved mistanke om kreft eller (transperineal) biopsi av prostata for å diagnostisere prostatakreft
• Vevsprøve (biopsi) av mistenkelig føflekk for sjekk om forandringene er kreft
• Biopsi for å diagnostisere cyste på eggstokk
• Vevsprøver av bryst ifm. brystreduksjoner for å utelukke eventuell uoppdaget svulst/kreft
• Biopsier og cytologiske prøver i øre-nese-hals fra svulster og/eller sår som ledd i kreftutredning
• Vevsprøve etter funn ved endoskopisk undersøkelse i magesekk/endetarm for å sjekke om forandringene er kreft
• Tester for klamydia, gonoré eller trikomonasinfeksjon på grunn av mistanke om smitte og for å motvirke spredning av seksuelt overførbare sykdommer
• Blodprøver for å diagnostisere diabetes, stoffskiftesykdom, hormonproduserende svulster og tidlig eggstokksvikt

Felles for prøvene som sendes til analyse er at de er helt avgjørende for riktig og god medisinsk oppfølging av pasienten. Noen av prøvene som tas hos oss kan tas hos fastlege, mange må tas i spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienter må betale for slike prøver selv, frykter vi at det vil være mange pasienter som enten ikke har mulighet eller ikke vil ta seg råd. Pasienter i denne situasjonen vil våre leger måtte anbefale å ta kontakt med den offentlige helsetjenesten – selv om mange allerede har forsøkt denne veien og har kontaktet privat lege, nettopp fordi ventetiden i det offentlige er lang.

For pasientene øker dermed terskelen for å motta nødvendig helsehjelp. Pasientene mister også en pasientrettighet og et viktig sikkerhetsnett.

Konsekvenser for den offentlige helsetjenesten: Sprengt kapasitet

Av høringsnotatet kan vi ikke se at det er gjort en konkret vurdering av hvorvidt den allerede pressede offentlige helsetjenesten vil ha kapasitet til å behandle den økte pågangen av pasienter, ut over å antyde at ventetiden potensielt kan bli lengre. Forslaget fremmes med andre ord uten forsikring om at pasientene vil kunne få dekket sitt medisinske behov med denne omleggingen.

I praksis vil mange pasienter – og prøver – bli tvunget over på fastlegene og andre offentlige legespesialister – som allerede er hardt presset og har lange ventelister. Avtalespesialister i Oslo har opp mot 15 måneders ventetid og ventetidene i andre deler av landet der legedekningen er dårligere kan også være lang. De offentlige sykehusene har lykkes med å redusere rekordlange ventetider noe det siste året, men det er fortsatt ventetider opp mot ett og to år på mange fagområder. Vi kan ikke se at den offentlige helsetjenesten har kapasitet til å ta seg av alle disse pasientene. Det vil føre til lengre ventetider – og ikke minst forsinket diagnostikk og behandling som igjen kan få store konsekvenser for enkeltpersoner og bidra til unødvendig spredning av smitte i befolkningen.

Det departementet beskriver som «å støtte opp om, og prioritere ressursene i, vår felles helsetjeneste», går i realiteten ut over både dem som bruker offentlige helsetjenester i dag og dem som har valgt et privat alternativ. Dette rimer dårlig når et av regjeringens overordnede mål for helsepolitikken og helsetjenestene er å redusere ventetidene til utredning og behandling.

Budsjettkonsekvens: Udokumentert og feilaktig grunnlag for forventet innsparing

Forslaget hviler på forutsetningen om en forventet innsparing på statsbudsjettet gjennom reduserte refusjonsutgifter til sykehusene på inntil 258 millioner kroner i 2026 og en anslått helårseffekt på 438 millioner kroner i 2027.

Store deler av den antatte besparelsen er basert på en feilaktig hypotese om at private leger sender flere (og unødvendige) prøver til analyse enn leger i det offentlige. Det finnes imidlertid ingen god statistikk i dag som kan verifisere denne påstanden. Vurderinger av om det skal eller ikke skal tas prøver for laboratorieanalyse, påvirkes ikke av om legen jobber offentlig eller privat. Leger mister ikke sin faglighet og etiske kompass bare fordi de går ut av et offentlig sykehus og inn i et privat sykehus. Faglige retningslinjer gjelder dessuten også i Aleris og hos andre private.

Metodikken som er brukt for å utarbeide datagrunnlaget bak det estimerte innsparingspotensialet tar utgangspunkt i KUHR-databasen ved bruk av rekvirentens HPR-nummer. For hvert refusjonskrav der rekvirentens HPR-nummer ikke er knyttet til en aktiv praksis i Helfos register, antas rekvirenten å være helprivat. Helsedirektoratet vurderer at det er knyttet lav usikkerhet til denne metoden. Vi i Aleris mener denne metoden gir et misvisende bilde av virkeligheten.

Feilen ved å kategorisere etter HPR-numres tilknytning blir spesielt alvorlig når vi vet at det er store ulikheter i registreringspraksis mellom sykehus. Selve resultatet som presenteres underbygger den metodiske feilvurderingen, og bør i seg selv være et klart signal på at det budsjetterte kostnadskuttet er grovt overvurdert.

Ved gjennomgang av Helsedirektoratets liste over HPR-numre ser helprivate behandlere uten offentlig avtale ut til å utgjøre 12.724 rekvirenter. Når vi legger til grunn at det er rundt 31.650 yrkesaktive leger med norsk autorisasjon i Norge (Kilde: Legeforeningen, 2025), sier det seg selv at grunnlaget er feil. 40 prosent av den norske legestanden jobber ikke helprivat uten offentlig avtale.

Det er dessuten lagt til grunn store geografiske forskjeller som ikke har en naturlig forklaring. At andelen utbetalinger fra private rekvirenter eksempelvis utgjør hele 17 prosent i Helse Nord er høyt sett opp imot antallet private behandlere uten offentlig avtale i denne regionen.

Budsjettkonsekvens: Økte kostnader heller enn innsparing

Den forventede innsparingseffekten er ikke realistisk. Det er snarere grunn til å tro at forslaget vil øke kostnadene og belaste helsebudsjettet ytterligere. Hvis pasienter selv må dekke utgiftene til analyse av helt nødvendige medisinske prøver, vil det føre til flere legebesøk – med den samme analysekostnaden til slutt. Et par konkrete eksempler:

En pasient avstår fra å sjekke føflekken under konsultasjonen hos oss på Aleris, fordi det koster ekstra. Pasienten bestiller i stedet ny time, denne gangen hos fastlegen sin. Fastlegen henviser videre til en offentlig finansiert hudlege – der føflekken til slutt tas. Det innebærer samme analysekostnad, i tillegg til økte kostnader på grunn av flere legebesøk og forsinket diagnostikk.

En pasient som etter undersøkelse hos vår urolog anbefales prostatabiopsi for å bedømme omfang og lokalisering av tumor, må først til fastlege for å få henvisning til offentlig urolog og deretter til sykehus for å få utført den samme biopsien på offentlig regning. Flere legebesøk, samme analysekostnad, forsinket diagnostikk.

Departementet peker selv på at den forventede innsparingen vil bli mindre dersom deler av dagens tjenesteyting flyttes til leger med offentlig tilknytning da helseforetakene fremdeles vil analysere deler av det aktuelle prøvevolumet og kreve refusjon for dette. Av høringsbrevet fremgår det at det også budsjettmessig må tas høyde for en økning i trygdens utgifter gjennom økte takstutgifter til fastlegene og økte takstutgifter til legespesialister.

Oppsummert

Viktige avgjørelser som påvirker befolkningens mulighet til å få helsehjelp når de trenger det, og hvordan vi organiserer helsetjenesten, må være basert på fakta.

En avgjørende motivasjon for å benytte seg av et privat helsetilbud, er at ventetiden for helsehjelp i den offentlige helsetjenesten er lang. Hvis en pasient blir tvunget til å betale for analyse av laboratorieprøver selv, kan det føre til en forsinkelse i prøvetaking og analyse av prøver. Det kan igjen føre til sen diagnostisering og behandling av alvorlig sykdom, med potensiell livstruende konsekvens. Det kan også føre til unødvendig smitte i befolkningen.

Regjeringens forslag vil gå utover pasientene – og den offentlige helsetjenesten som har nok utfordringer.

Tiltaket vil også føre til økt press på allerede hardt belastede fastleger og avtalespesialister. Det er ikke realistisk at den offentlige helsetjenesten har kapasitet til å overta oppgavene. Det kan også bidra til unødvendig høy ressursbruk. For eksempel vil en urolog dersom PSA viser stigende og/eller forhøyet verdier, gjøre tilleggsundersøkelser for å kvalitetssikre om pasienten bør henvises til utredning og pakkeforløp for prostatakreft eller om det ikke er medisinsk nødvendig.

Den antatte økonomiske innsparingen er derfor i beste fall illusorisk. Økt press på den offentlige helsetjenesten vil i realiteten øke kostnadene i stedet for å redusere dem.

Norsk helsetjeneste står overfor store utfordringer i møte med en aldrende befolkning, lavere inntekter fra olje og gass og etterspørselen etter arbeidskraft. Det fordrer at vi fordeler oppgavene klokt og ikke gjør endringer som svekker pasienttilbudet og belaster helsetjenesten og helsebudsjettet unødvendig.

Det er positivt at regjeringen er opptatt av å sikre den nasjonale testkapasiteten. Aleris er imidlertid skeptisk til at det offentlige skal tilby fullfinansierte tjenester dersom det ikke er strengt nødvendig. Å utvide med tjenester som må være skattepliktige for at de ikke skal være konkurransevridende, fremstår som lite klokt i en sektor hvor prioriteringer er viktigere enn noensinne.

Det bør ringe en bjelle hvis det blir viktigere å forsvare systemet enn å ivareta pasientene. I forslaget slik det foreligger nå, mangler både fakta og pasientperspektivet. Det vil bidra til en todeling av helsetjenesten hvor de som har midler har mulighet til å få hjelp når de trenger det, mens personer med samme behov rykker tilbake i køen.

Om ikke lenge vil oversikten over privatfinansierte helsetjenester foreligge gjennom privates rapportering til NPR og KPR. I Aleris ser vi fram til å rapportere om vår virksomhet. Forslaget om å avvikle refusjon for helprivate, bør avvente til vi har god dokumentasjon og kvalitetssikret sammenligningsgrunnlag for rekvireringspraksis hos alle landets leger.


Vennlig hilsen
Aleris

Anita Tunold
administrerende direktør