Resiliens

På 1950-tallet oppdaget forskere at det var store individuelle forskjeller i hvordan det gikk med barn som var utsatt for samme type motgang og vansker. Det var forståelsen av dette fenomenet som satte fokus på de barna det gikk bra med (Werner 2010).

Å utvikle kunnskap om de barna som klarer seg godt kan i praksis ha større og bedre virkning for å utvikle forebyggende tiltak, enn kunnskap om negative forhold. Ordet «resilience» er opprinnelig hentet fra fysikken (Waaktaar & Christie 2000) og beskriver et objekts evne til å komme tilbake til utgangspunktet etter å ha vært strukket eller bøyd. Motstandskraft og mestring er sentrale begreper ved tematisering av resiliens.

Studier av barn som klarer seg på tross av belastninger viste at de fant det hensiktsmessig å dele faktorene inn i tre kategorier:

Kjennetegn ved barnas familiesituasjon, egenskaper ved barnet selv, og kjennetegn ved miljøet rundt dem (Waaktaar & Christie 2000).

Har barnet mestringsferdigheter, kan det tilpasse seg ulike situasjoner og handle konstruktivt i motgang. 

De barna som har denne kapasiteten, synes å ha en kontroll som fører til stolthet, selvtillit, egenverd og trygghet (Waaktaar & Christie 2000). Stabil kontakt mellom barn og nære omsorgspersoner i ung alder syntes også å være utslagsgivende i denne gruppen. Werner og Smith la vekt på kvaliteten av relasjonene barnet hadde.

De resiliente barna opplevde omsorg, og deres mestring og mestringsforsøk ble bekreftet. Werner og Smith (Werner 2010) beskriver hva som skilte de resiliente barna fra de andre risikobarna: De hadde normal intelligens, de var sjarmerende, og de kk positive reaksjoner fra foreldre, søsken, besteforeldre og andre. I tillegg hadde de tilgang til et ytre støtteapparat, det vil si skole, nabolag, kirke, venner.

Målet for oss blir å sammen finne de egenskapene som gir barnet følelse av mestring. 


Til toppen av siden