Hjerterom & husrom

John Arild Hallingstad og Vigdis Lynne på Toten har åpnet hjemmet og hjertet sitt til et nytt familiemedlem som trengte omsorg og trygge rammer. De er familiehjem for Aleris.

AV VEGARD STORBRÅTEN ØYE 

- Jeg hadde jobbet 30 år med forsikring i Gjensidige, noe som var en veldig flott arbeidsplass. Men jeg hadde lyst til å prøve noe annet som handlet mer om mennesker og det mellommenneskelige, enn materielle verdier. Å få jobbe med et ekte menneske som trengte trygghet, omsorg, kjærlighet, oppfølgning og ikke minst en familie er givende. I juni 2012 tok vi imot ei åtte år gammel jente, og ble fosterforeldre og familiehjem for henne, sier Vigdis Lynne.

Det er tidlig morgen hjemme på gården på Kolbu i Østre Toten. Det knitrer i ovnen, gradestokken viser nærmere ti kuldegrader og et lett melisdryss av snø legger seg på tunet. - Det er veldig spennende, lærerikt og meningsfylt. Men også til tider vanvittig tøft, utfordrende og vanskelig. Hvordan det oppleves varierer fra time til time og dag til dag, sier John Arild Hallingstad.

STØTTE OG VEILEDNING

Paret er familiehjem for Aleris Barnevern (Ungplan & BOI), som er Norges største private aktør innen botiltak, familiehjemsbehandling og ettervern for barn og ungdom med atferdsvansker. De ønsker å gi barn som av ulike årsaker er under omsorg av barnevernet et stabilt og omsorgsfullt hjem med trygge rammer, slik at de gis mulighet til å utvikle seg på en positiv måte. Dette gjøres blant annet gjennom familiehjem, som er et forsterket fosterhjem.

- Jeg synes det er viktig å understreke at vi hadde ikke vært der vi er i dag uten den oppfølgningen vi får gjennom Aleris. Vi hadde rett og slett ikke klart oss uten. Dem kan vi ringe til når som helst, noe som er en enorm trygghet og støtte, sier Vigdis. Et viktig kjennetegn ved Aleris sine familiehjem er at de har en fast fagkonsulent som kan gi faglig og praktisk støtte og veiledning. Hos familien på Kolbu er dette Siv Thomassen.

 

- Min oppgave er veiledning, tilrettelegging og støtte, men også være den som har kontakt og koordinerer samarbeidet med alt fra skole til BUP og PPT. Det aller viktigste er nok det å hele tiden være tilgjengelig, og kunne bidra med råd og støtte på telefon når det trengs, sier Siv Thomassen. Denne morgenen er hun på besøk hos familien for veiledningsmøte, noe hun er fast hver 14. dag og ellers ved behov.

TILGJENGELIG. Fagkonsulent Siv Thomassen har veiledningsmøte hver 14. dag og ved behov hos fosterfamilien, i tillegg til å svært tilgjengelig for henvendelser fortløpende på telefon. 

KURSET OG KLARERT

Allerede for ti år siden hadde John Arild og Vigdis begynt å tenke på å bli fosterforeldre. Men da Vigdis’ far måtte hjerteopereres, og de ble alene med driften av to gårder, måtte planene utsettes.

- For fem år siden, med bæreposene i hendene på den lokale matbutikken, kom jeg i prat med en ansatt hos Aleris. Han ønsket et møte med oss, siden de hadde behov for flere familiehjem, sier Vigdis. De takket ja til dette. Gikk videre gjennom godkjennelsesprosessen med en rekke samtaler, kurs og undervisning. Etter dette var prosessen med tildeling av et fosterbarn i full gang.

- Men dette ble ikke noe av. Vi var da i ferd med å gi opp, og trodde det måtte være noe galt med oss siden vi ikke lever helt A4. Vi har blant annet to gårder og tilsammen fem barn fra våre tidligere ekteskap, sier John Arild, som er veterinær og bonde.

I juni 2012 ble de kontaktet på nytt. En åtte år gammel jente trengte et nytt hjem. Det hastet. Hennes eksisterende fosterhjem kunne av ulike årsaker ikke fortsette.

- Vi følte oss klare og godt forberedt, og takket ja til tross for kort varsel, sier paret.

DET UKJENTE I BAGASJEN

De første dagene og ukene med et ukjent barn i huset virket det meste ganske rolig og vanlig, bortsett fra at de måtte være oppe store deler av natten. Hun turte og ville ikke legge seg.

- Etterhvert som tiden gikk skjønte vi raskt at noe var annerledes, og at hun hadde vanskelige erfaringer og opplevelser med seg i bagasjen som var årsak til hennes atferd, sier Vigdis. De legger ikke skjul på at det har vært mange tøffe tak og høy temperatur.

- I perioder har det vært fristende å gi seg. Man tenker der og da: ”Nå er det nok”. Men vi har så sterkt ønske og mål om å klare dette, og ambisjon om at vi skal kunne bidra til at hun blir et voksent, selvstendig menneske med et godt liv som kan forsørge seg selv, sier de to.

- Vi prøver å fokusere på det positive, og ikke dvele ved det negative, legger de til.

I vanskelige situasjoner er hjelpen og støtten fra fagkonsulenten viktig.

- Barn med disse erfaringene har ofte en enorm utholdenhet i konflikter, og gir seg aldri. I slike situasjoner er det viktig å minne seg på at de gjør det ikke for å være slemme, men at de har opplevelser i bagasjen som er årsaken til det, sier fagkonsulent Siv Thomassen.

- Jeg er også opptatt av å berolige og overbevise at det familiehjemmet gjør er godt nok. Noe som kan være vanskelig å huske i opphetede krangler og situasjoner, hvor man kritiseres og får påpekt alle mulige og umulig feil og dårlige egenskaper man har, forteller hun videre.

NATURLIG DEL AV FAMILIEN

Familien understreker at det er mye glede, inspirasjon og gode stunder som familiehjem også.

- Alt fra dagen hun spurte om å få bytte til etternavnet vårt, eller spør: ”Kan jeg kalle deg mamma?”. Da forstår man at man har klart å skape en tillit og trygghet. Det er givende, sier Vigdis Lynne.

Etter fosterbarnet har fylt 18 år har ikke barnevernet omsorgen lengre. Man kan likevel fortsette å bo i fosterhjemmet. Det er familien innstilt på.

- Hun har blitt en naturlig og viktig del av familien, likestilt med de andre familiemedlemmene. Og døren blir ikke låst her den dagen hun flytter ut. Hun vil alltid være en del av oss og alltid velkommen, sier Vigdis.

Hun og John Arild understreker viktigheten av at alle i familien er enig om å ta imot et fosterbarn, siden det vil bli en del av hverdagen for alle. Uten dette vil det lett kunne oppstå sjalusi og interne konflikter.

- Det har vært spennende for oss som par. Man blir tryggere og åpnere mot hverandre, og man må samarbeide mot et felles mål. Men det er ikke til å komme fra at det også til tider tærer på forholdet, og er en oppgave som det trengs energi og overskudd til, sier John Arild.

Fosterbarnet er hos et avlastningshjem fire timer én dag i uken, én helg i måneden og tre uker i løpet av året.

- Vi har aldri lært så mye om oss selv noensinne som gjennom denne prosessen. Vi takler ting bedre, som også kan overføres til andre deler av livet og hverdagen, avslutter de to.  

GIVENDE. – Å være familiehjem er veldig givende, men samtidig svært utfordrende til tider, sier John Arild og Vigdis. 

Denne saken står også på trykk i Alerismagasinet 01-2017. Klikk her for å lese bladet. 

Til toppen av siden