Av Erik Sandøy, administrerende direktør i Aleris Ungplan & BOI
Innlegget var på trykk i VG 09.05.10
Det er viktig og bra at statsråd Audun Lysbakken så tydelig har gått ut og erklært at barnevernet er hans største utfordring og viktigste oppgave. Men når Lysbakken til stadighet uttaler at han er skeptisk til private aktører, kritiserer han bidragsytere han er helt avhengig av for å klare å løse oppgaven det er å drive et godt barnevern.
Det er ikke ønskelig å se seg nødt til å kritisere sin eneste oppdragsgiver og øverste leder. Men fra et faglig ståsted er det ikke tillitsvekkende når sjefen er uttalt skeptisk til et omsorgstiltak hans eget forvaltningsapparat har vurdert til å være den beste løsningen for en rekke barn og unge, og som tilfredsstiller alle de høye kvalitetskravene han selv har satt.
Et offentlig ansvar
La det være klart; jeg er enig i at barnevernet er og skal være et offentlig ansvar. Men behovet for et kvalifisert tilbud til utsatte barn og unge er så stort at det offentlige ikke makter å utføre oppgaven alene. Faktum er at private barnevernsaktører i dag bidrar med over en tredel av det totale statlige barnevernet og halvparten av institusjonstilbudet, der de mest trengende barn og unge bor. Uten private barnevernsaktører ville dagens barnevern brutt sammen. Mener Lysbakken virkelig at eierskapet til omsorgstiltakene er viktigere enn at barn har et tilbud?
Tar ikke utbytte
Som landets største private barnevernsaktør må Aleris Ungplan, som alle andre selskaper, drive med et visst overskudd for å ha finansielt grunnlag for en økonomisk forsvarlig drift. Men ulikt mange andre private aktører tar vi ikke ut utbytte. Overskudd går tilbake til driften, og brukes til kvalitetsforbedring og videreutvikling av det faglige tilbudet til barna.
Kvalitetsarbeid
Dette kvalitetsarbeidet er med på å bidra til at de rundt 300 barn og unge som er under vår omsorg har det bra. Vi vet at de trives, for vi spør dem hvert år i brukerundersøkelser. Vi har gjennom målrettet arbeid klart å få andelen behandlingsbrudd, som ifølge internasjonal og nordisk forskning skjer med nesten 50 prosent av dem som er i institusjon, helt ned i fem prosent. Alle våre ansatte skriver under på en egenerklæring om at de har redegjort for sine forhold i straffe- og bøteregisteret. Denne egenerklæringen har i flere år fungert som den utvidede politiattesten mange nå etterspør og regjeringen arbeider med å få på plass.
I tillegg til eierskapet til barnevernsinstitusjonen peker statsråden på en bemanningsutfordring i barnevernet og det er positivt at statsråden ønsker å tilføre flere nye stillinger. Kvaliteten i barnevernet avhenger av at mennesker med god og relevant kompetanse arbeider der, heller enn antallet. Statsråden bør vurdere om det ikke er viktigere å gi medarbeiderne i barnevernet bedre lønn, gode arbeidsvilkår og faglig utvikling slik at de blir lenger i jobben. Vår erfaring etter flere tiår med barnevernsarbeid tilsier at vi er helt avhengige av å ta godt vare på den kompetansen som finnes og samarbeide – og samhandle – bedre, skal vi klare å møte noen av de aller største utfordringene barnevernet står overfor i årene som kommer.
Mer sammensatte problemer
En av disse utfordringene går på at problemene barn og unge har med seg inn i barnevernet er mer sammensatte enn tidligere. Mange faller mellom ansvarsområdet til psykiatri, kriminalomsorg og barnevern og små problemer kan få tid til å utvikle seg til tyngre forhold som er vanskeligere å snu. Vi trenger bedre systematikk og kunnskap om måten vi fanger opp disse barnas behov på, og vi må utvikle samhandlingssystemer som fanger opp om disse barna er riktig plassert.
Et annet område som representerer en betydelig utfordring er det store antallet enslige, mindreårige asylsøkere. I 2009 kom 2500 barn og unge alene til Norge. Det er nesten dobbelt så mange som i 2008 og mer enn seks ganger flere enn i 2007. Mange kommer fra konfliktfylte land. Barnevernet har ansvar for å gi de under 15 år et tilbud, noe som er krevende nok i seg selv. Men de mellom 15 og 18 år som UDI har ansvar for, er også barn. I dag blir disse for dårlig utredet. Vi vet ikke hva slags traumer de kan bære med seg fra hjemlandet. Når de vokser opp alene, vet vi ikke hva vi i fremtiden kan møte av komplekse saker vi i dag ikke ser rekkevidden av.
Som fagperson fremstår statsrådens fokus på ulike eierformer innenfor en statlig regi som et feilspor, når det er andre helt åpenbare, mer substansielle utfordringer statsråden burde rette sitt hovedfokus mot.